Om kaffeavhengighet og Mummimammas magiske, vidunderlige verden

Stiv og støl som en giktbrudden gammel kone, med kroppen full av sykdomssymptomer og søvnen hengende som et slør rundt det bustete hodet mitt, spretter jeg (øøh...) ut av sengen og er klar til å ta fatt på nok en dag. Barføtt (hvor gjemte minstemann tøflene mine i går kveld??) halter jeg ut på kjøkkenet og tar fatt på dagens første gjøremål. Det som MÅ gjøres FØR jeg vekker ungene, FØR jeg kler meg, FØR jeg går på do...! Lage kaffe! Med et langt gjesp åpner jeg skapet og fisker ut kaffeboksen fra øverste hylle, altfor høyt oppe, en dag får jeg den i hodet! Allerede nå blir jeg mistenksom...den var da veldig lett? Ganske våken på et blunk, river jeg av lokket med uroen ulmende som en het glo i magen. NEEEII! Skrekkslagen og lys våken ser jeg med vantro øyne ned i den tomme blanke boksen! INGEN KAFFE???!

En liten kaffiavhengighet altså, særlig den første koppen er fantastisk. Mens ungene går på badet pleier jeg stå med den varme koppen mellom hendene og skue ettertenksomt utover vannet (ikke at jeg er så ettertenksom så tidlig på morgenen, men jeg tror jeg ser ettertenksom ut), mens jeg prøver rette ryggen og huske om det trøtte hodet mitt hadde viktige planer idag. Lukten og smaken av fersk kaffe på morgenen er som en start-knapp, en knapp som setter dagen igang, setter hodet og rutinene igang. Ingen startknapp...et lite kaos...i allefall hos meg. Nåja, kaffen var i hus før klokken elleve, 30 kilometer etter den lille blå posen, men det var det verdt. Om mor var sur på morgenen når familien reiste....så er hun i det minste blidere når de kommer hjem igjen :)

Hmm...tenker at med en kronisk sykdom så er det jo veldig viktig å la seg oppta og beta av livets små gleder og detaljer...men det må da være måte på ;)

Mine vidunderlige mummikrus fra ARABIA Finland. 11 til nå, men jeg klarer vel neppe stoppe enda. Har alltid elsket mummimamma og hele den vidunderlige mummidalen. De nye tegnefilmene fenger ikke en som snart er 40, men de gamle dukkefilmene, som takk og pris igjen er å få tak i på DVD, de kjøper jeg med lykkefølelse...til meg selv. Tror ikke ungene synes de er så spennende, men mamma gir blaffen i Pockemon og Bionicle og elsker dypt og inderlig både hufser, snorker, tufsler, vifsler, tootikkier, mummitroll og alle de andre herlige figurene til Tove Jansson.  

Gammel skoletavle og kaffekvern. Hos oss er alltid kaffen klar om noen får lyst å stikke innom...ja bortsett fra en riktig uheldig morgen en gang iblant ;)