Bare søppel...

      Han hadde aldri likt den. Den gedigne grønne ørelappstolen som hadde stått i en krok i stuen så lenge han kunne huske. Størrelsen var en ting, for ikke å snakke om den gusjegrønne fargen, nå hadde den dessuten fått en svær flenge i ryggen og da var løpet kjørt for den gamle kjempen. Han tok i og løftet den opp i tilhengeren. Ansiktsfargen ble en tanke rosa og han bannet halvhøyt, hva hadde man hatt under setet? Bly? Tankefullt rullet han seg en røyk og la den i munnviken uten å tenne den. Hva hadde bestefaren tenkt om dette tro? At stolen hans stod på en tilhenger full av søppel?

Resten av søppelet han hadde samlet ved trappa til det store hvite gårdshuset, gikk i tilhengeren, baklemmen kom på plass og ble låst fast. Så tente han røyken.

Med en fot plassert på tilhengerhjulet, ble han stående og blåse røykskyer ut i myk vårluft. Den gamle stolen skulte bort på ham, det løse stoffet flagret litt i den forsiktige vinden, "FORRÆDER" klaget den lydløst. Det var nesten som om han kunne se for seg bestefaren i det store møbelet. I rød strikkejakke og tøfler, med de svartkantede brillene hvilende på nesen. Brillene som han selv hadde knukket ved et uhell og som bestefaren hadde teipet på midten. Bestefaren så snurt ut, nesten litt såret. Det var som om han sa "husker du ikke alle kosestundene våre her Jonas? Bøkene vi leste, kakene vi spiste når farmor ikke så oss? Middagslurene våre?" Han senket hodet og tok et siste langt trekk av sigaretten, så kastet han den og satte seg resolutt inn i bilen.

Veien til søppelfyllingen gikk på autopilot. Plutselig var han der, tankene hadde vært andre steder enn i bilen. Mens han bar søppel og kastet det i riktig container, prikket bestefaren ham på skulderen "Jonas, har du glemt da jeg gikk bort? Hvordan du satt i stolen min i mange dager og bare gikk ut av den når du måtte legge deg? Husker du ikke hvordan den trøstet deg gutten min? Det er jo bare en stol Jonas...men det er min stol...."  Ååh for et mas! Han rullet en ny røyk og tente den med en gang. Pokkers stol!

Den mørkeblå mazdaen smekket igjen døren og spant ut grusveien fra fyllingen. Stolen på tilhengeren så ut til å skulle tippe, men den tok seg inn i siste øyeblikk og ble stående stødig midt i den tomme tilhengeren. En svær løs tøyflik flagret triumferende i vinden.